Idre-tur

Sist helg ble det en tur i turkosens element, nærmere bestemt en dagstur til Idre, i flott vær og med piknikkurven i bagasjerommet. For la oss innrømme det med en gang: Er man på dagstur, spesielt i vakker natur, så hører det med å ta med seg litt mat og drikke for å ta en rast i løpet av dagen. Man MÅ ikke innom alle slags kaféer, butikker, kjøpesentre og så videre for å bruke x antall tusen på dill og dall. En tur for turens skyld, avveksling fra dagenes vanlige ordinære kjas og mas, er faktisk en flott avveksling. Komme seg hjemmfra en stund, se noe annet og dyrke seg selv, hverandre og forholdet, istedet for bare å sitte hjemme å glo.
Bare ta seg en tur og ganske enkelt VÆRE. Nyte vær og vind, og det visuelle på lik linje med roen og freden.

Samtidig kan man også komme ut for andre ting mens man er der på dagstur. På vei til fikk vi for eksempel "plutselig" øye på reinsdyr. Og som mange andre ganger, skjedde det igjen: Rein? REINSDYR? STOPP! Reinsdyr har jeg ALDRI sett før, så det MÅ jeg bare ta bilder av! For jeg har jo INGEN fra før! SE HER DERE!! Jeg har sett reinsdyr!!

Jeg mener - hva er det egentlig som skjer med mange av oss i slike situasjoner? Her bor vi i et land fylt med rein, elg, sau, ørn og alle slags ville (og tamme) dyr og fugler. Mange av oss ser slike ganske jevnlig. Så drar vi på tur, får se de samme typer dyr og fugler og dermed er sirkuset i gang. Vi oppfører oss nærmest som en unge med fri tilgang i leke- og godtebutikken på juleaften, og som om vi aldri har sett slikt før, i hele vårt liv. Jeg selv er ikke det spor bedre, det er som om en bryter vippes over i hodet, kameraet kommer opp i seriefotograferingsmodus, utløserknappen holdes inne og sørger for at kameraet høres ut som en maskinpistol, og vips! Så har jeg 20-30 - ja, kanskje 100 - bilder til av nøyaktig de samme tingene som jeg har noen titalls eller hundre av fra før. Det er bare stedet, omgivelsene og/eller lyset som er litt annerledes. Man er fullstendig klar over det, men man klarer ikke å styre seg. Det er jo helt utrolig, eller hva?

Det samme skjedde på hjemvei, da vi så etter et sted å raste og ta en spisepause. Slik vi hadde planlagt. Vi kom til Storsätern, fikk øye på en rasteplass ved et stryk, og satte oss til å spise mens vi beundret utsikten. Andre folk var det også der, badet og koste seg. Men tror du jaggu ikke jeg måtte fotografere der også? Jeg mener - VANN! Er det noe vi har nok av i Norge, så er det da vann! Elver, åer, stryk, fossefall, sjøer og ikke minst regn! Men neida - fram med fotoapparatet og ta noen titalls bilder av vannet! Det kan jo hende man støter på noen som ikke vet hva vann er, slik at man må dokumentere hva det er! Jeg mener - hallo!

Samtidig har det jo med minner, gleder og visuell nytelse å gjøre. "Et bilde sier mer enn tusen ord" heter det, og det stemmer nok. Bilder kan fremkalle minner fra hukommelsen, gjøre minnene sterkere og gi betrakteren en visuelt god opplevelse som personen setter stor pris på. Enten bildet er inne i ens eget hode, i en ramme på en vegg, i et fotoalbum eller i bokform. Bare for å nevne noe.

Heldigvis var redningstjenesten representert,
i tilfelle jeg skulle glemme alt og bli tatt av strømmen. ;-)

Bilder kan som vi vet, både gi oss spesielle følelser og også sette oss i spesielle følelsesmessige situasjoner. Maleriske bilder, malerier eller bilder tatt med fotoapparat. Det er også en del av årsaken til at jeg er glad i å fotografere, og drar med meg speilreflekskameraet over alt og prøver å se etter nye komposisjoner og belysningen av motivet. Ikke bare for egen glede, men for at andre også forhåpentligvis skal få glede av bildene mine.

Denne turen til Idre tjente oss derfor på flere måter, slik turer gjerne gjør. Dels fikk vi et avbrekk i hverdagen, dels fikk vi en kjempefin tur, dels fikk vi pleid forholdet litt ekstra, og dels fikk vi tatt noen bilder til felles glede. (Jada, vi fikk handlet litt også, men det var egentlig ikke det viktigste med turen. Kun en bonus.)

Som noen avsluttende ord vil jeg foreslå følgende: Når du drar på tur - ikke bare hast avgårde fordi du skal på en butikk eller bade eller hva du nå skal på tur etter. Ta deg tid til å oppleve! Slapp av, ikke ha det travelt. Vi kommer tidsnok fram dit vi skal om vi ikke flakser rundt som sinnsforvirrede, hodeløse høner. Livet er til for å nytes! Ikke for å se hvem som rekker over mest, hvem som har mest materielle ting, hvem som har mest penger på konto, hvem som har "høyest" sosial status, hvem som løper eller jobber raskest, og så videre og så videre. Man får gjort det man skal uansett, og da har tempo, status og lignende minimal betydning. Men det er kun mitt syn, sett fra mitt ståsted. Hva du skal mene og gjøre, er helt og holdent opp til deg.

Storvola - min jomfrutur til toppen

Så ble det nok en tur på hytta sist helg, i flott vær med sol og varmegrader. Denne gangen bestemte jeg meg i tillegg for at nå skulle Storvola bestiges, dette skulle bli min første bestigning her på de 6 årene som har gått siden jeg flyttet hit. Så med gode sko og speilreflekskameraet kjørte jeg til Vinjestøtta på Vinjevegen og parkerte. Et stykke var det til toppen, men dette skulle gå greit.

"It´s a long way to the top..."

Det var tross alt godt vær, og jeg var ved godt mot og følte at nå - nå skulle turene til toppene starte med denne jomfruturen. Så da var det bare å sette i gang, følge stien og oppmerkingene.

Selv turstier kan være steinete på fjellet,
men hva annet kan man vente?

Heldigvis er turstiene godt merket med
blant annet skilt og tydelige tegn på utvalgte steiner.

Turstien jeg fulgte, delte seg etter hvert i to. Årsaken er at den går rundt Storvola, slik at man kan gå runden rundt. Men dette var ikke i mine tanker, jeg skulle tross alt til topps for å nyte utsikten.

"Høyre æill vænstre, rau´æiller blå?"

Siden det var min første tur, valgte jeg å følge stien til venstre, for så å ta en litt slakkere vei opp. Vandring i ulent terreng som for det meste besto av steiner var ikke til å unngå, men hei - jeg var på vei til topps!

Toppen nærmer seg, dog dekket av
"en del" steiner.

Men endelig, etter litt over en time, var jeg på toppen og kunne nyte den fantastiske utsikten.

Toppen av "hovedvarden" på Storvola.

Utsikt mot hyttefeltene og setervollene på Lauvåsen.

Mindre steinvarder skuer stoisk ut over blant annet Trytjønn.

På denne turen hadde jeg med vilje latt telezoom-objektivet være hjemme, og i stedet satset jeg på et 50mm f/2.8 fastobjektiv. Dette med tanke på å utforske mulighetene med dette objektivet, hvordan utsiktsbildene kunne bli fra denne høyden, og for å utfordre meg selv til å tenke litt annerledes med hensyn til komponering. Mange bilder ble tatt, både i farger og svart-hvitt, og her har du fått presentert et lite utvalg.

Denne turen fristet til flere, og neste topp blir nok Piggvola som ligger like ved Storvola. Om det blir før eller etter turen til Reintjønn gjenstår å se, men bestiges - ja, det skal den!