Idre-tur

Sist helg ble det en tur i turkosens element, nærmere bestemt en dagstur til Idre, i flott vær og med piknikkurven i bagasjerommet. For la oss innrømme det med en gang: Er man på dagstur, spesielt i vakker natur, så hører det med å ta med seg litt mat og drikke for å ta en rast i løpet av dagen. Man MÅ ikke innom alle slags kaféer, butikker, kjøpesentre og så videre for å bruke x antall tusen på dill og dall. En tur for turens skyld, avveksling fra dagenes vanlige ordinære kjas og mas, er faktisk en flott avveksling. Komme seg hjemmfra en stund, se noe annet og dyrke seg selv, hverandre og forholdet, istedet for bare å sitte hjemme å glo.
Bare ta seg en tur og ganske enkelt VÆRE. Nyte vær og vind, og det visuelle på lik linje med roen og freden.

Samtidig kan man også komme ut for andre ting mens man er der på dagstur. På vei til fikk vi for eksempel "plutselig" øye på reinsdyr. Og som mange andre ganger, skjedde det igjen: Rein? REINSDYR? STOPP! Reinsdyr har jeg ALDRI sett før, så det MÅ jeg bare ta bilder av! For jeg har jo INGEN fra før! SE HER DERE!! Jeg har sett reinsdyr!!

Jeg mener - hva er det egentlig som skjer med mange av oss i slike situasjoner? Her bor vi i et land fylt med rein, elg, sau, ørn og alle slags ville (og tamme) dyr og fugler. Mange av oss ser slike ganske jevnlig. Så drar vi på tur, får se de samme typer dyr og fugler og dermed er sirkuset i gang. Vi oppfører oss nærmest som en unge med fri tilgang i leke- og godtebutikken på juleaften, og som om vi aldri har sett slikt før, i hele vårt liv. Jeg selv er ikke det spor bedre, det er som om en bryter vippes over i hodet, kameraet kommer opp i seriefotograferingsmodus, utløserknappen holdes inne og sørger for at kameraet høres ut som en maskinpistol, og vips! Så har jeg 20-30 - ja, kanskje 100 - bilder til av nøyaktig de samme tingene som jeg har noen titalls eller hundre av fra før. Det er bare stedet, omgivelsene og/eller lyset som er litt annerledes. Man er fullstendig klar over det, men man klarer ikke å styre seg. Det er jo helt utrolig, eller hva?

Det samme skjedde på hjemvei, da vi så etter et sted å raste og ta en spisepause. Slik vi hadde planlagt. Vi kom til Storsätern, fikk øye på en rasteplass ved et stryk, og satte oss til å spise mens vi beundret utsikten. Andre folk var det også der, badet og koste seg. Men tror du jaggu ikke jeg måtte fotografere der også? Jeg mener - VANN! Er det noe vi har nok av i Norge, så er det da vann! Elver, åer, stryk, fossefall, sjøer og ikke minst regn! Men neida - fram med fotoapparatet og ta noen titalls bilder av vannet! Det kan jo hende man støter på noen som ikke vet hva vann er, slik at man må dokumentere hva det er! Jeg mener - hallo!

Samtidig har det jo med minner, gleder og visuell nytelse å gjøre. "Et bilde sier mer enn tusen ord" heter det, og det stemmer nok. Bilder kan fremkalle minner fra hukommelsen, gjøre minnene sterkere og gi betrakteren en visuelt god opplevelse som personen setter stor pris på. Enten bildet er inne i ens eget hode, i en ramme på en vegg, i et fotoalbum eller i bokform. Bare for å nevne noe.

Heldigvis var redningstjenesten representert,
i tilfelle jeg skulle glemme alt og bli tatt av strømmen. ;-)

Bilder kan som vi vet, både gi oss spesielle følelser og også sette oss i spesielle følelsesmessige situasjoner. Maleriske bilder, malerier eller bilder tatt med fotoapparat. Det er også en del av årsaken til at jeg er glad i å fotografere, og drar med meg speilreflekskameraet over alt og prøver å se etter nye komposisjoner og belysningen av motivet. Ikke bare for egen glede, men for at andre også forhåpentligvis skal få glede av bildene mine.

Denne turen til Idre tjente oss derfor på flere måter, slik turer gjerne gjør. Dels fikk vi et avbrekk i hverdagen, dels fikk vi en kjempefin tur, dels fikk vi pleid forholdet litt ekstra, og dels fikk vi tatt noen bilder til felles glede. (Jada, vi fikk handlet litt også, men det var egentlig ikke det viktigste med turen. Kun en bonus.)

Som noen avsluttende ord vil jeg foreslå følgende: Når du drar på tur - ikke bare hast avgårde fordi du skal på en butikk eller bade eller hva du nå skal på tur etter. Ta deg tid til å oppleve! Slapp av, ikke ha det travelt. Vi kommer tidsnok fram dit vi skal om vi ikke flakser rundt som sinnsforvirrede, hodeløse høner. Livet er til for å nytes! Ikke for å se hvem som rekker over mest, hvem som har mest materielle ting, hvem som har mest penger på konto, hvem som har "høyest" sosial status, hvem som løper eller jobber raskest, og så videre og så videre. Man får gjort det man skal uansett, og da har tempo, status og lignende minimal betydning. Men det er kun mitt syn, sett fra mitt ståsted. Hva du skal mene og gjøre, er helt og holdent opp til deg.

Storvola - min jomfrutur til toppen

Så ble det nok en tur på hytta sist helg, i flott vær med sol og varmegrader. Denne gangen bestemte jeg meg i tillegg for at nå skulle Storvola bestiges, dette skulle bli min første bestigning her på de 6 årene som har gått siden jeg flyttet hit. Så med gode sko og speilreflekskameraet kjørte jeg til Vinjestøtta på Vinjevegen og parkerte. Et stykke var det til toppen, men dette skulle gå greit.

"It´s a long way to the top..."

Det var tross alt godt vær, og jeg var ved godt mot og følte at nå - nå skulle turene til toppene starte med denne jomfruturen. Så da var det bare å sette i gang, følge stien og oppmerkingene.

Selv turstier kan være steinete på fjellet,
men hva annet kan man vente?

Heldigvis er turstiene godt merket med
blant annet skilt og tydelige tegn på utvalgte steiner.

Turstien jeg fulgte, delte seg etter hvert i to. Årsaken er at den går rundt Storvola, slik at man kan gå runden rundt. Men dette var ikke i mine tanker, jeg skulle tross alt til topps for å nyte utsikten.

"Høyre æill vænstre, rau´æiller blå?"

Siden det var min første tur, valgte jeg å følge stien til venstre, for så å ta en litt slakkere vei opp. Vandring i ulent terreng som for det meste besto av steiner var ikke til å unngå, men hei - jeg var på vei til topps!

Toppen nærmer seg, dog dekket av
"en del" steiner.

Men endelig, etter litt over en time, var jeg på toppen og kunne nyte den fantastiske utsikten.

Toppen av "hovedvarden" på Storvola.

Utsikt mot hyttefeltene og setervollene på Lauvåsen.

Mindre steinvarder skuer stoisk ut over blant annet Trytjønn.

På denne turen hadde jeg med vilje latt telezoom-objektivet være hjemme, og i stedet satset jeg på et 50mm f/2.8 fastobjektiv. Dette med tanke på å utforske mulighetene med dette objektivet, hvordan utsiktsbildene kunne bli fra denne høyden, og for å utfordre meg selv til å tenke litt annerledes med hensyn til komponering. Mange bilder ble tatt, både i farger og svart-hvitt, og her har du fått presentert et lite utvalg.

Denne turen fristet til flere, og neste topp blir nok Piggvola som ligger like ved Storvola. Om det blir før eller etter turen til Reintjønn gjenstår å se, men bestiges - ja, det skal den!

Oslo Reptilpark

Et annet sted jeg bare måtte til sist jeg var i Oslo, er reptilparken. Først og fremst for å begynne å trene mer på fotografering av reptiler og dyr innendørs, men også på grunn av muligheten til å få holde en slange.

Foruten slanger (hvor den største er 35 kg tunge Tigergutt), har de øgler, edderkopper, amfibier, leddyr som taranteller og skorpioner, pattedyr (silkeaper o.a.) og fugler.

Goliath fuglespisende edderkopp.
Denne tassen kan bli opptil 28 cm i diameter - noe å våkne opp med
på hodeputa en søndag morgen når man er fyllesyk?

Oslo Reptilpark besøkes av både barn, voksne og skoleklasser.
Av arrangementer kan jeg nevne fotokurs med Fotovideo/Roger Brendhagen opptil flere ganger i året, bursdager, utdrikningslag, firmaarrangementer, høytidsmoro og opplæring av veterinærer. Men husk - skal utdrikningslaget innom reptilparken så legg den inn som en av de første stoppene (gjerne den aller første), de vil av forståelige grunner ikke ha fulle folk der.

De har også en gavebutikk med et utvalg smykker, kosedyr, fossiler, plastdyr, keramikkfigurer og de evig populære dyreklyperne.

Ser du i tillegg etter en litt ekstra opplevelse, så få med deg foringsshowet på tirsdager kl 17. Det er i tillegg en ekstra fotografisk mulighet og utfordring, spesielt når krokodillen spiser vil jeg tro. Og for å sitere hjemmesiden deres (www.reptilpark.no): "Når foringen er slutt kan de som vil få hilse på en krypende, kravlende pytonslange!". Etter min mening er bare det verdt den lange kjøreturen.

Uansett, skal du til reptilparken for å fotografere, så ha følgende ting i minne:

1. Lyssterkt objektiv.
2. Still ned styrken på blitsen og bruk den ikke for mye (snakk med betjeningen om dette)
3. Spør om når det er skoleklasser der (vanligvis kl 10-13, tror jeg), det er roligere og lettere å konsentrere seg om fotograferingen når det ikke er så mye folk der.
4. Hvis det ikke er så alt for mye å gjøre, kan du være så heldig at de åpner noen av terrariene slik at det ikke er glass i mellom deg og det du skal fotografere. Kanskje får du holde noen av beboerne også?
5. Respekt! Respekt! Respekt! for betjeningen og reptiler, dyr og fugler som er der. Og andre besøkende, selvfølgelig.

Denne krabaten var omtrent like rolig og bedagelig som meg, gitt.

Panterkameleon

Vietnamesisk mosefrosk

Ettersom slanger er vekselvarme, ligger de gjerne i ro om hendene dine er varme.
Og har du det vi kaller  "varme hender" i tillegg... tja...

Margaretakirken

Ett av stedene jeg hadde bestemt meg for å besøke i forbindelse med en Oslo-tur i juni 2013, var Maridalen. Der finnes blant annet ruinene av Margaretakirken, og jeg mente det kunne være verdt å legge turen dit.
For de som ikke er kjent med Margaretakirken så ble den bygget på 1200-tallet, ved Maridalsvannets nordlige ende. Kirkeruinen ble restaurert i 1934, og er nå Oslos best bevarte middelalderbyggverk nest etter Gamle Aker kirke.

Ruinene av Margaretakirken

 Da kirken ble oppført, var den en liten enskipet kirke, og veggene var da dekket av hvit kalkpuss, noe som ga kirken et annet uttrykk enn den har nå. Siden den øvrige bebyggelsen i dalen besto av gårdshus i tre (omtrent 15 i alt), må den hvitkalkede kirken ha skilt seg ut ganske markant.

Kirken ble oppkalt etter den hellige Margareta fra Antiokia i Syria (dagens Tyrkia). Margareta ble dømt til døden i år 307 fordi hun ikke ville gifte seg med den romerske landsbyhøvdingen Olybrius, og bakgrunnen for dette var at hun som kristen mente det var riktig å leve ugift. Mens hun satt i fengsel ba hun til Gud for alle gifte kvinner som var i nød, og ble derfor deres skytshelgen.

Etter svartedauen i 1350 forfalt kirken, i 1598 ble det holdt kun tre gudstjenester i året der. Den siste gudstjenesten fant sted i 1643, og kirken omtales første gang som ruin i 1815. Kirkeruinen ble også et yndet motiv for kunstnere på 1800-tallet.

Under restaureringsarbeidet på 1930-tallet ble det funnet tegl i kanten av portalbuene, noe som gjorde at arkitekten av restureringen (Gerhard Fischer) konkluderte med at kirken ikke kunne være bygd tidligere enn 1250, fordi teglstein ikke ble tatt i bruk i Oslo-området før dette tidspunktet.

Denne dagen da jeg kom til ruinene i Maridalsvannets nordlige ende, var det grått vær. Skydekket bar bud om at det antagelig var litt mer regn i vente, og man skulle ikke føle seg for sikker på ikke å bli våt. Dette til tross - ut av bilen for å fotografere skulle jeg. Var ikke det tross alt en av grunnene til at jeg var kommet? Grått vær med tunge, markante skyer er i tillegg flott fotovær for å fotografere grove teksturer (som for eksempel en steinruin), med tanke på konvertering til svart-hvitt.

Flom - igjen

Så ble det flom igjen for en tid tilbake, som et resultat av snøsmelting og mye nedbør. Og som for to år siden gikk det mye verre i Gudbrandsdalen enn her. Man skulle tro at løfter som ble gitt om forbedringer slik at så store katastrofer ikke skulle bli så ille for befolkningen var i full gang og dels ferdig, men slik gikk det ikke. En liten tankevekker var det også at ingeniørarbeid som ble utført i 1934-38 når det gjaldt flomsikringer var mye bedre enn det som ble utført i 2011 - hva sier det om saken?

Her hos oss gikk heldigvis ikke åa så høyt og stritt at brua ble ødelagt denne gang, men til gjengjeld ble rv3 oversvømt sør for hovedkirka i Stor-Elvdal. Det samme skjedde på østsia, så det ble noen mil med omkjøring for å komme seg sørover til for eksempel Elverum. Nordover ble veien ødelagt mellom Atna og Hanestad, rv30 i Engerdal ble også utsatt for flommen. Så da gjensto Folldal, der var det mulig å komme seg frem.

Rv 3 sør for hovedkirka i Stor-Elvdal

Venstresving - javel.

Det er ikke greit når bilen må byttes ut med båt.

Samtidig forsvant en del av veien ned mot Paviljongen på Trønnes under vann, så det fristet ikke å gå der i joggesko.

Veien ned mot Paviljongen, Trønnes

Nå hadde vi Shila til å vise vei, men alikevel...

Så nå spørs det da: Når blir neste flom?

Gråværsdag

Det har i den siste tiden blitt mer vann i elver, stryk, bekker, å-er og så videre, noe som er til glede for meg som liker å fotografere blant annet slike ting. Så sist søndag tok jeg med meg speilrefleksen, fotoutstyret og kaffekoppen, og kjørte meg en tur i nærmiljøet for å se. Og riktig nok - mange fine motiver var å finne. Et problem som imidlertid oppstår når man sitter bak rattet på en bil, er at det er så fordømrade vanskelig å styre samtidig som man henger ut gjennom vinduet for å fotografere noe, så det bestemte jeg meg tidlig for ikke å prøve. Bråstopp midt i veien for å styrte ut og springe bortover et jorde eller kaste seg på alle fire i grøfta er nok heller ikke populært for andre trafikanter, så da får man bare svinge inn på busslommer, stikkveier og så videre nærest mulig det man vil ta bilder av. Så får det ikke hjelpe om bilen blir litt møkkete etter hvert - det finnes fortsatt vann i hageslangen. Tror jeg...

Gråværsdager er iallefall fine fotodager, for med et slikt skydekke spres lyset på en god måte og gjør det mer behagelig å fotografere enn de dagene det er knallhardt sollys. Selv om det ikke er alle som synes noe om å få med den grå himmelen på bildene - den er så "grå", ja rett ut kjedelig. Men man må jo ikke ta med himmelen, man kan jo komponere bildet slik at bare litt eller ingenting av himmelen blir med. Med mindre det er skikkelige uværsskyer der oppe, for da kan det bli kjempeflott rent fotomessig. Spesielt om du konverterer bildet til svart-hvitt etter å ha fotografert noe med skikkelige gode kontraster i tillegg til himmelen. For eksempel ei steinbru, en steinbu og så videre.

Uansett, her er ett av bildene jeg fikk tatt sist søndag:

Silkemykt vann

Velkommen til bloggen min, måtte du finne mye glede og inspirasjon.

Jeg er en fotoglad mann bosatt i Stor-Elvdal, som sjelden forlater huset uten at kameraet er med.

Denne bloggen er ment å være til glede og inspirasjon for dere som kommer hit, samt å vise og fortelle litt om det jeg finner interessant innen fotografering og turer. Natur, landskap og arkitektur (hovedsaklig gammel og forfallen) er av størst interesse, men bymiljø er også av interesse i tillegg til at jeg for tiden øver på portrettfotografering.

Legg gjerne igjen en hilsen, og eventuelt en kommentar om hva du skulle like å se bilder av og blogging om..