For de som ikke er kjent med Margaretakirken så ble den bygget på 1200-tallet, ved Maridalsvannets nordlige ende. Kirkeruinen ble restaurert i 1934, og er nå Oslos best bevarte middelalderbyggverk nest etter Gamle Aker kirke.
 |
| Ruinene av Margaretakirken |
Da kirken ble oppført, var den en liten enskipet kirke, og veggene var da dekket av hvit kalkpuss, noe som ga kirken et annet uttrykk enn den har nå. Siden den øvrige bebyggelsen i dalen besto av gårdshus i tre (omtrent 15 i alt), må den hvitkalkede kirken ha skilt seg ut ganske markant.
Kirken ble oppkalt etter den hellige Margareta fra Antiokia i Syria (dagens Tyrkia). Margareta ble dømt til døden i år 307 fordi hun ikke ville gifte seg med den romerske landsbyhøvdingen Olybrius, og bakgrunnen for dette var at hun som kristen mente det var riktig å leve ugift. Mens hun satt i fengsel ba hun til Gud for alle gifte kvinner som var i nød, og ble derfor deres skytshelgen.
Etter svartedauen i 1350 forfalt kirken, i 1598 ble det holdt kun tre gudstjenester i året der. Den siste gudstjenesten fant sted i 1643, og kirken omtales første gang som ruin i 1815. Kirkeruinen ble også et yndet motiv for kunstnere på 1800-tallet.
Under restaureringsarbeidet på 1930-tallet ble det funnet tegl i kanten av portalbuene, noe som gjorde at arkitekten av restureringen (Gerhard Fischer) konkluderte med at kirken ikke kunne være bygd tidligere enn 1250, fordi teglstein ikke ble tatt i bruk i Oslo-området før dette tidspunktet.
Denne dagen da jeg kom til ruinene i Maridalsvannets nordlige ende, var det grått vær. Skydekket bar bud om at det antagelig var litt mer regn i vente, og man skulle ikke føle seg for sikker på ikke å bli våt. Dette til tross - ut av bilen for å fotografere skulle jeg. Var ikke det tross alt en av grunnene til at jeg var kommet? Grått vær med tunge, markante skyer er i tillegg flott fotovær for å fotografere grove teksturer (som for eksempel en steinruin), med tanke på konvertering til svart-hvitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar