Oslo Reptilpark

Et annet sted jeg bare måtte til sist jeg var i Oslo, er reptilparken. Først og fremst for å begynne å trene mer på fotografering av reptiler og dyr innendørs, men også på grunn av muligheten til å få holde en slange.

Foruten slanger (hvor den største er 35 kg tunge Tigergutt), har de øgler, edderkopper, amfibier, leddyr som taranteller og skorpioner, pattedyr (silkeaper o.a.) og fugler.

Goliath fuglespisende edderkopp.
Denne tassen kan bli opptil 28 cm i diameter - noe å våkne opp med
på hodeputa en søndag morgen når man er fyllesyk?

Oslo Reptilpark besøkes av både barn, voksne og skoleklasser.
Av arrangementer kan jeg nevne fotokurs med Fotovideo/Roger Brendhagen opptil flere ganger i året, bursdager, utdrikningslag, firmaarrangementer, høytidsmoro og opplæring av veterinærer. Men husk - skal utdrikningslaget innom reptilparken så legg den inn som en av de første stoppene (gjerne den aller første), de vil av forståelige grunner ikke ha fulle folk der.

De har også en gavebutikk med et utvalg smykker, kosedyr, fossiler, plastdyr, keramikkfigurer og de evig populære dyreklyperne.

Ser du i tillegg etter en litt ekstra opplevelse, så få med deg foringsshowet på tirsdager kl 17. Det er i tillegg en ekstra fotografisk mulighet og utfordring, spesielt når krokodillen spiser vil jeg tro. Og for å sitere hjemmesiden deres (www.reptilpark.no): "Når foringen er slutt kan de som vil få hilse på en krypende, kravlende pytonslange!". Etter min mening er bare det verdt den lange kjøreturen.

Uansett, skal du til reptilparken for å fotografere, så ha følgende ting i minne:

1. Lyssterkt objektiv.
2. Still ned styrken på blitsen og bruk den ikke for mye (snakk med betjeningen om dette)
3. Spør om når det er skoleklasser der (vanligvis kl 10-13, tror jeg), det er roligere og lettere å konsentrere seg om fotograferingen når det ikke er så mye folk der.
4. Hvis det ikke er så alt for mye å gjøre, kan du være så heldig at de åpner noen av terrariene slik at det ikke er glass i mellom deg og det du skal fotografere. Kanskje får du holde noen av beboerne også?
5. Respekt! Respekt! Respekt! for betjeningen og reptiler, dyr og fugler som er der. Og andre besøkende, selvfølgelig.

Denne krabaten var omtrent like rolig og bedagelig som meg, gitt.

Panterkameleon

Vietnamesisk mosefrosk

Ettersom slanger er vekselvarme, ligger de gjerne i ro om hendene dine er varme.
Og har du det vi kaller  "varme hender" i tillegg... tja...

Margaretakirken

Ett av stedene jeg hadde bestemt meg for å besøke i forbindelse med en Oslo-tur i juni 2013, var Maridalen. Der finnes blant annet ruinene av Margaretakirken, og jeg mente det kunne være verdt å legge turen dit.
For de som ikke er kjent med Margaretakirken så ble den bygget på 1200-tallet, ved Maridalsvannets nordlige ende. Kirkeruinen ble restaurert i 1934, og er nå Oslos best bevarte middelalderbyggverk nest etter Gamle Aker kirke.

Ruinene av Margaretakirken

 Da kirken ble oppført, var den en liten enskipet kirke, og veggene var da dekket av hvit kalkpuss, noe som ga kirken et annet uttrykk enn den har nå. Siden den øvrige bebyggelsen i dalen besto av gårdshus i tre (omtrent 15 i alt), må den hvitkalkede kirken ha skilt seg ut ganske markant.

Kirken ble oppkalt etter den hellige Margareta fra Antiokia i Syria (dagens Tyrkia). Margareta ble dømt til døden i år 307 fordi hun ikke ville gifte seg med den romerske landsbyhøvdingen Olybrius, og bakgrunnen for dette var at hun som kristen mente det var riktig å leve ugift. Mens hun satt i fengsel ba hun til Gud for alle gifte kvinner som var i nød, og ble derfor deres skytshelgen.

Etter svartedauen i 1350 forfalt kirken, i 1598 ble det holdt kun tre gudstjenester i året der. Den siste gudstjenesten fant sted i 1643, og kirken omtales første gang som ruin i 1815. Kirkeruinen ble også et yndet motiv for kunstnere på 1800-tallet.

Under restaureringsarbeidet på 1930-tallet ble det funnet tegl i kanten av portalbuene, noe som gjorde at arkitekten av restureringen (Gerhard Fischer) konkluderte med at kirken ikke kunne være bygd tidligere enn 1250, fordi teglstein ikke ble tatt i bruk i Oslo-området før dette tidspunktet.

Denne dagen da jeg kom til ruinene i Maridalsvannets nordlige ende, var det grått vær. Skydekket bar bud om at det antagelig var litt mer regn i vente, og man skulle ikke føle seg for sikker på ikke å bli våt. Dette til tross - ut av bilen for å fotografere skulle jeg. Var ikke det tross alt en av grunnene til at jeg var kommet? Grått vær med tunge, markante skyer er i tillegg flott fotovær for å fotografere grove teksturer (som for eksempel en steinruin), med tanke på konvertering til svart-hvitt.

Flom - igjen

Så ble det flom igjen for en tid tilbake, som et resultat av snøsmelting og mye nedbør. Og som for to år siden gikk det mye verre i Gudbrandsdalen enn her. Man skulle tro at løfter som ble gitt om forbedringer slik at så store katastrofer ikke skulle bli så ille for befolkningen var i full gang og dels ferdig, men slik gikk det ikke. En liten tankevekker var det også at ingeniørarbeid som ble utført i 1934-38 når det gjaldt flomsikringer var mye bedre enn det som ble utført i 2011 - hva sier det om saken?

Her hos oss gikk heldigvis ikke åa så høyt og stritt at brua ble ødelagt denne gang, men til gjengjeld ble rv3 oversvømt sør for hovedkirka i Stor-Elvdal. Det samme skjedde på østsia, så det ble noen mil med omkjøring for å komme seg sørover til for eksempel Elverum. Nordover ble veien ødelagt mellom Atna og Hanestad, rv30 i Engerdal ble også utsatt for flommen. Så da gjensto Folldal, der var det mulig å komme seg frem.

Rv 3 sør for hovedkirka i Stor-Elvdal

Venstresving - javel.

Det er ikke greit når bilen må byttes ut med båt.

Samtidig forsvant en del av veien ned mot Paviljongen på Trønnes under vann, så det fristet ikke å gå der i joggesko.

Veien ned mot Paviljongen, Trønnes

Nå hadde vi Shila til å vise vei, men alikevel...

Så nå spørs det da: Når blir neste flom?